Generasjon Depresjon - Life of Oslo
Personlig

Generasjon Depresjon

Vi som aldri helt når opp.

«Generasjon Prestasjon» kalles de, de som er litt yngre enn meg, de som vokser opp nå, de går på ungdomsskolen eller videregående og ser på Skam, ikler seg merker de ikke har råd til men som foreldrene kjøper, de har knapt rukket å kysse det andre eller samme kjønn og de presterer. De får seksere i alle fag og drikker ikke alkohol, røyking er ut og helgene tilbringes i sofaen med mamma og pappa. De har tusen venner minst, hvis man skal dømme ut fra antall likes på Facebook og Instagram, de topper skolen og alt det de gjør er perfekt – de er perfekte – de er veltrente, med langt hår og tykke lepper og hofter og gud vet hva. Hele årskull med elevrådsledere og idrettstalenter og fremtidige næringslivstopper.

Vi i slutten av tyveåra har en annen følelse, eller kanskje vi deler den samme, jeg vet ikke, men denne evige følelsen av å aldri nå helt opp dominerer. Vi ble fortalt at verden lå for våre føtter og at vi kunne bli AKKURAT det vi ville for vi kan utdanne oss gratis og har hauger med oljepenger, og derfor er ikke verden tilstrekkelig. Vi vil ikke være oss selv, vi blir aldri gode nok, best, for vi ser glansbilder av andre på sosiale medier og livet er en strøket skjorte, det finnes ikke kaffeflekker eller skrukkete ermer. Vi nøyer oss ikke, vi vil ikke godta at virkeligheten er hverdag og vi når aldri helt opp. Vi skal være flinke i alt og får til ingenting.

Mislykket.

Jeg har brukt et helt halvt år på denne depresjonen, denne tomme følelsen av at ingenting er bra. Nok.  Livet er et evig jag, jeg sveiper gjennom jobber som jeg sveiper gjennom gutter, jakten på det neste beste og jeg blir aldri helt fornøyd, og jeg vet – jeg VET – at jeg er mislykket. Jeg gjør meg selv til latter og ser opp til mine beste venninner, for de har strøkne skjorter og forloveder og skal bli noe stort, men hva er det egentlig jeg har fått til da? Og samtidig som disse tankene surrer rundt i hodet mitt øker antallet deprimerte unge og det er ikke tilfeldig, det er en trend, for vi skulle alle bli det store, mens det lille vil aldri bli godt nok. Jeg gråter meg i søvn og putter concealer under øynene så ingen skal se det, og den ene gangen jeg lufter mine tanker viser det seg at det alltid er noen som har det verre og jeg er ikke flink til å være deprimert heller jeg da. Og mens jeg depper over min egen mislykkethet ser jeg din flate mage og de flotte rosene du fikk fra verdens beste kjæreste, og jeg ser den lovende karrieren du har og høyner med et gryende alkoholproblem og en helt særegen evne til å late som at alt er bra.

Ulykkelig.

«Generasjon Depresjon» kaller jeg oss, for alle sliter med det helt eksistensielle, så vi drikker øl til søttito kroner og røyker Marlboro sånn som vi så på TV, selv om vi ikke bør drikke og ikke bør røyke, for vi når aldri helt opp så det er like greit å bare la være.

amusement park

Life of Oslo By Life of Oslo, 7. april 2016 Oslo er min lekeplass. Tiden er nå og aldri. Livet er fylt av whiskey-rus, sommerfugler og lukten av asfalt. Jeg danser på fortauet, ned Markveien, opp Ullevålsveien. Bli med meg. Dans med meg. I mitt Oslo.
  • 6
6 Comments
  • victoria
    7. april 2016

    Jeg er så enig! Du er så flink med ord og kan virkelig skrive for deg! :) Jeg kjenner meg såå virkelig igjen! Akk, får håpe 30 åra blir bra, det har vært bra hittil!

    • Life of Oslo
      7. april 2016

      Tusen millioner takk!! Håper 30-åra blir bedre altså :)

  • Caroline
    7. april 2016

    Kjenner meg igjen! Og du er veldig flink med ord!

  • Lise
    8. april 2016

    Fantastisk!
    Hvor er dette fra neonlys åpenhet? <3

    • Life of Oslo
      8. april 2016

      Takk! Bildet er tatt på Deichmanskes hovedbibliotek :)

Comments are closed.

- Om -
Bare en Oslo-blogg.
Mitt lille hjørne av internett. Her får du lese små historier om hverdagen og store tanker om kjærligheten, krydret med mine favorittsteder i denne byen jeg setter så høyt. Og jeg? Jeg heter Thea, er 30 år og har grodd fast på Grünerløkka. Utdannet siviløkonom, men drømmer om å bli forfatter når jeg blir stor. Stolt medlem av SnapKollektivet, elsker hip-hop og Elvis Costello.
Signature
- Følg meg -
– Siste innlegg –