Refleksjoner

Hva er så sosialt med ensomhet, egentlig?

Hva er så ensomt med å være alene?

Denne rundens tema på SnapKollektivet er sosialliv.

Jeg skriver mye om ensomhet. Bare se her, her, her eller her. Det er ikke til å komme bort fra at jeg ofte er ensom. Selv om jeg har et hav av venner og bekjente og familie jeg kan ringe til, snakke med, henge med og le med kommer jeg ikke bort fra det at jeg er alene. Til syvende og sist er vi alle det.

Jeg draperer meg i et lag av ensomhet, en gjennomsiktig beskyttelse fra meg og alle andre. Og deg. Jeg åpner meg ikke helt, ikke egentlig, en lukket kokong som aldri ble til en sommerfugl. Lengselen etter det som aldri har vært, den jeg aldri har fått, dominerer hverdagen. Og det gjør meg ingenting.

Alene, ikke ensom. Ensom, aldri alene.

For meg er ensomhet noe så ubeskrivelig vakkert og tungt på en gang. Tror jeg. Jeg klarer ikke helt å bestemme meg. Men jeg kjenner ofte på lengselen, ønsket om at livet skal være noe annet, noen andre og jeg vet at ingen ser meg. Ingen kjenner meg, egentlig. Usynlig. Jeg setter meg i en bar alene, observerer, tenker på at livet mitt hadde vært noe helt annet hvis det hadde vært noe helt annet. Jeg snører på meg sølvsneakersene og vandrer hvileløst gjennom Oslos bakgater, skritt for skritt, med Cezinando på øret og et bankende hjerte. Og jeg skriver.

Marguerite Duras sa at det å skrive – det er å være ensom. Du må være isolert fra omverdenen for å i det hele tatt kunne få ut noen ord. Selve skriveoppgaven er ensom av natur, og kanskje er jeg det også?

Denne teksten er kanskje ikke lett å bli klok på, men det har ikke jeg vært i det siste heller. Kanskje passer det seg sånn sett? Budskapet er broket, eller kanskje jeg ikke har et budskap, men det er viktig å huske på at du ikke er alene om å være ensom. Og det er ikke ensomt å være alene. Det er greit å være bare én. Innimellom kan det være ganske fint, egentlig. Derfor setter jeg meg i en bar i kveld, alene, og ser på verden.

Kanskje ses vi der?

Share on Facebook14Tweet about this on TwitterEmail this to someone
Life of Oslo By Life of Oslo, 31. mars 2017 Oslo er min lekeplass. Tiden er nå og aldri. Livet er fylt av whiskey-rus, sommerfugler og lukten av asfalt. Jeg danser på fortauet, ned Markveien, opp Ullevålsveien. Bli med meg. Dans med meg. I mitt Oslo.
  • 4
4 Comments
  • Nadia
    31. mars 2017

    For en fin og ærlig tekst! Likte spesielt god det sitatet <3 god helg til deg, og nyt peoplewatching på en bar alene men ikke ensom i kveld.

    • Life of Oslo
      1. april 2017

      Åh tusen takk! Håper du får en strålende helg <3

  • Milla
    2. april 2017

    Du og ord Thea. Alltid så gir du meg frysnnger. Det e ikje kødd ein gong. ALLTID.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Om meg
En litterær Oslo-blogg.
Velkommen! Denne kroken av internettet er mitt skriveprosjekt. Her får du lese små historier om hverdagen og store tanker om kjærligheten, krydret med mine favorittsteder i denne byen jeg setter så høyt. Og jeg? Jeg heter Thea, er 29 år og har grodd fast på Grünerløkka. Utdannet siviløkonom, men drømmer om å bli forfatter når jeg blir stor. Stolt medlem av SnapKollektivet, elsker hip-hop og Elvis Costello.
Følg meg