Tanker om kjærlighet

Er Liability en byrde på norsk?

I så fall hører jeg ikke på annet om dagen.

Som jeg sa i går, har jeg nettopp vært i Amerika. Der besøkte jeg musikkfestivalen Coachella (bucketlist-check!), og søsteren min tvang meg til å se litt av Lorde i stedet for å drikke øl, siden Lorde nettopp hadde gitt ut en kjempefin sang som søstern mente jeg ville like. Jeg var uenig, men jeg ble med i alle fall. Og sangen traff meg. Rett i hjertet, et skudd på avveie. Siden da har jeg ikke hørt på noe annet.

Hver. Eneste. Dag.

Hver gang jeg hører den stopper jeg opp. Som en tinnsoldat. Verden snurrer saktere og jeg gråter litt, innvendig eller utvendig, for jeg, som alle andre, har kommet frem til at jeg er akkurat den personen hun synger om. Klisjé, og helt riktig. Det eneste i sangen som kanskje ikke passer helt er det med å være glad i seg selv, for det er jeg ikke alltid.

I know that it’s exciting
Running through the night, but
Every perfect summer’s
Eating me alive until you’re gone

Better on my own

Vet du hva jeg har kommet frem til? I løpet av mine ni-og-tyve år på denne jorda er det ingen «annen halvdel» som har elsket meg. Meg, liksom. Thea. Helt uredigert. Jeg er spennende en liten stund, kanskje er det mer tanken om meg som er spennende, for hver eneste gang jeg involverer meg i noen som helst, så ryker det. De forsvinner.

Ja, jeg har hatt kjærester. Ja, jeg har hatt gutter som har vært interessert. Jeg får ligge, i alle fall en gang i blant. Men det er ingen som faktisk ser meg. Og som liker meg, for den jeg er. Sett inn gråtepause her. De jeg har sluppet nærmest inn har vært de som har forsvunnet fortest, og de som holdt ut misforsto helt hvem jeg egentlig var.

Kanskje er det fordi jeg ikke vet hvem denne «jeg» liksom skal være hele tiden, men jeg tror snarere det er fordi jeg er for mye, eller for lite, eller kanskje bare ingenting? Jeg er en leke fra Nille, og jeg blir fort kjedelig. Dette er ikke lett å si, for det er sånne tanker som ligger så dypt integrert i hjerterota at for å få de ut via tastaturet må jeg rykke og nappe og stoppe opp litt. Men hei, jeg prøver i alle fall.

Er det kanskje sånn alle føler det? Å ikke ha blitt elsket av en person du selv elsker, ikke en eneste gang? Lorde er i alle fall enig med meg, og det er en stille trøst i nettopp det.

Share on Facebook7Tweet about this on TwitterEmail this to someone
Life of Oslo By Life of Oslo, 23. april 2017 Oslo er min lekeplass. Tiden er nå og aldri. Livet er fylt av whiskey-rus, sommerfugler og lukten av asfalt. Jeg danser på fortauet, ned Markveien, opp Ullevålsveien. Bli med meg. Dans med meg. I mitt Oslo.
  • 10
10 Comments
Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Om meg
En litterær Oslo-blogg.
Velkommen! Denne kroken av internettet er mitt skriveprosjekt. Her får du lese små historier om hverdagen og store tanker om kjærligheten, krydret med mine favorittsteder i denne byen jeg setter så høyt. Og jeg? Jeg heter Thea, er 29 år og har grodd fast på Grünerløkka. Utdannet siviløkonom, men drømmer om å bli forfatter når jeg blir stor. Stolt medlem av SnapKollektivet, elsker hip-hop og Elvis Costello.
Følg meg