Eller, lenge er kanskje å ta i litt, men de siste fem ukene har vært en stillestående evighet, og om det går fem lange dager så må det nesten være minst like lenge.
Jeg har ikke røyka på fem dager.
Etter deg sa jeg til meg selv at nå er jeg ferdig med å rive ned dette mursteinshuset av et liv. Jeg har blitt en mester i selvdestruktiv oppførsel, det er noe magisk ved å bare slippe taket og gjøre alt det jeg ikke skal gjøre, ikke burde gjøre, ta et dypt åndedrag og la de skitne bakgatene til byen jeg elsker fylle lungene mine med brusende øl og alt for mange Marlboro Lights, siden det er det eneste jeg fikk kjøpt i baren, men nå er jeg klar. Jeg er endelig klar! Nå er jeg ferdig med å finne meg i at verden ruller fremover mens jeg står på sidelinja, men så glemte jeg visst at folk på gata snakker om botox og fillers og maksing av vekter og forrige fredag på Heidis og strikketøy og Birken og hva de skal ha til middag og hvem som skal ta oppvasken og HERREGUD jeg er så stressa av jobben akkurat nå.
Jeg har ikke sett deg på lenge.
Sist vi snakket var for tre dager siden, jeg sendte en sint melding for å få en reaksjon og sa til meg selv at det fortjente du visst, det fortjente du visst siden du ikke elsket meg. Ikke nå. Ikke i går. Ikke lenger. Ikke tro at det hjalp noe særlig, for jeg tenker på deg hele tiden selv om vi begge visste at dette ikke hadde noe for seg, vi rev ned hverandre, sten for sten eller kanskje raskere, men fem uker er en evighet og jeg følte meg som Miley.
Jeg har ikke røyka på lenge.
Jeg har ikke røyka på fem dager, men nå sitter jeg i vinduet med en alt for fancy øl jeg ikke trenger og en enslig blå Camel, og neonlysene fra skiltene på bygningen ovenfor får meg nesten til å tro at jeg er i New York. Men jeg er i Oslo, og jeg kommer meg ikke vekk, og selv om jeg endelig var klar igjen så tror jeg at jeg like gjerne skal la grusen fylle lungene mine for nå, litt grus har vel ikke skadet noen og det er noe så grenseløst magisk med å la verden forsvinne og la meg selv være akkurat så feil som jeg burde være.
By Life of Oslo, 15. mars 2018
Oslo er min lekeplass. Tiden er nå og aldri. Livet er fylt av whiskey-rus, sommerfugler og lukten av asfalt. Jeg danser på fortauet, ned Markveien, opp Ullevålsveien. Bli med meg. Dans med meg. I mitt Oslo.
