Mørket slo ned som et tordenskral i Oslo. Stemmene, latteren og bassen rister mellom veggene i Strøgetpassasjen. De vante sommerfuglene dukker opp i mellomgulvet, de jeg har hatt siden jeg var seks år gammel og så en gutt med krøllete hår og mørke øyne i svømmehallen på Holmlia. Kronisk forelska i tjuefire år, tenk det! Tankene svinner, var det ikke en som fortalte meg en gang at du føler med magen, og ikke med hjertet? Kanskje er det derfor jeg må på do akkurat nå. Røde lepper, blå camel, svarte støvletter og en alt for tynn strømpebukse, jeg retter på skjørtekanten for å fremstå som nok. Hvis jeg trekker det litt lenger opp så kanskje ser han meg på ekte, så jeg drar så langt jeg bare kan i rammen av å være en tredve år gammel enslig dame med litt for mange fernet innabords. Fem minutter venter jeg, alene i mørket, køen til Angst øker og de tjueto år gamle jentene på uteserveringen blir stadig vakrere, fullere, mer flørtete, høylytte, stemmene stiger og stormen bygger seg opp.
I en stadig kaldere høstnatt møtes vi på stedet som gjennom flere år med tilfeldige bekjentskaper og fem glass for mye har blitt mitt. For sjette gang. Av en eller en annen grunn tekster han meg alltid rundt 01:30, men jeg rister vekk tanken om at han bare vil én ting. Jeg orker ikke det. Ikke igjen. Fire år som singel i denne lille, store byen gjør noe med selvbildet, det er ingen tvil om det. Alle jeg møter er like redde, eller så er det bare jeg som er feil. Jeg plukker fortsatt opp bitene etter han hvis navn ikke må nevnes, glasskårene lager fortsatt kutt, stadig sjeldnere og det er bare småbiter igjen.
Av en eller en annen grunn drar vi alltid hjem til han. Enkelt, kanskje, slik at han får muligheten til å finne på en dårlig unnskyldning om et fiktivt hjemmekontor eller et møte med en fyr som kanskje blir til en stor avtale. Frokost har vi i alle fall aldri spist sammen, men jeg klarer uansett ikke å spise når sommerfuglene klekker til flaggermus i magen. Og jeg sier ja. Hver gang. Blir jeg med fordi han vil det eller fordi jeg bare må forsvinne, ha muligheten til å smelte, snike meg hjem, innse at jeg ikke tør, jeg tør ikke, jeg tør ikke å åpne meg opp så hvorfor står jeg her da?
Jeg rekker ikke å dra på meg trusa en gang før han legger en hånd på den klamme ryggen min og trekker meg inntil seg. Jeg stivner, men det er kanskje fordi det er minusgrader i Oslo og jeg har opplevd dette for mange ganger før. Venner, er det han sier. Vi skal være venner. Jeg tørker bort sæden hans med hånden og vet at jeg kommer til å lukte han frem til jeg dusjer, så jeg venter med å dusje helt til jeg skal på jobb på mandag.
Comments are closed.
Carina
17. november 2017<333
Life of Oslo
17. november 2017<3<3!
Linn
17. november 2017Rått skrevet!
Life of Oslo
17. november 2017Tusen takk, babe! <3
Milla
17. november 2017Dette var vondt å lese. Hjerter og klemmer til deg.
Life of Oslo
20. november 2017<3 <3 !