«Er alt bare bagateller?». Hun kastet på hodet, det lyse håret hang løst i vinden, den søte angen fra Redken-sjampoen hun kjøper billig på nettet fulgte vinden i det hun snudde seg mot meg. De skarpe, blå øynene skar rett gjennom den kalde vårlufta. Vi gikk gjennom Frognerparken en søndag, som så mange søndager før, og snakket om kjærligheten. Det vil si hun snakket. Jeg gjemte meg i Acneskjerfet jeg hadde stjålet på en fest en gang, hodet mitt var fylt til randen med gårsdagens alkohol, fyllenervene tok overhånd. Jeg bar hjertet mitt på jakkeermet og hadde litt for mange ubesvarte anrop på samvittigheten. Hun rev meg i armen, det skar langt inn i mellomgulvet.
«Følger du med eller, Thea? Jeg løser hele verdens kjærlighetsproblemer her». Jeg mumlet noe uforståelig, det virket som om hun var fornøyd med responsen, for hun fortsatte å prate. Om hvordan det var å ha 66 charms på Happn, tre ubesvarte venneforespørsler på Facebook, fire Tinderdater på tå hev og ti meldinger fra ti menn hun ikke ville ha. Hun lekte katt og mus, og danset sensuelt på bordet for å friste. «Men de fanger meg aldri» lo hun. Jeg smiler, det er den eneste responsen det skjøre søndagshjertet mitt tillater. I min meldingsliste er det alltid jeg som har det siste ordet, ALLTID, ingen vil ha meg, men jeg prøver:
Mitt mislykkede kjærlighetsliv tør jeg ikke å fortelle om, ikke til henne, ikke til noen, ikke en gang meg selv. Jeg vil ikke sette ord på fiaskoen, jeg nekter å si det høyt, for da får både hun og jeg vite hvilken taper jeg er. I hennes verden er alle hun møter fortryllet av hennes sjarm, de bukker for hennes føtter og tilbyr henne hele deres rike. I min verden finnes bare brutte løfter, klamydia og «jeg ringer deg» uten at det har skjedd noensinne. Så jeg løfter på hodet, smiler, ler av de håpløse mennene som står på rad og rekke og bare venter, hvordan kan de tro at hun har tid til dem? Hun gir meg et kyss på kinnet og forsvinner til neste date, og jeg er igjen alene.
Gresset er vått fra regnet kvelden før, men det gjør meg ingenting. Jeg setter meg ned, trekker frem telefonen og begynner brannslukkingen. «De kveldene man er full, men fortsatt kan operere en mobiltelefon. Sorry:(«. Det er det eneste jeg har. «Lest»-symbolet dukker opp, men jeg får ikke svar. Jeg forventet ikke annet. Telefonen forsvinner i veska, jeg forsvinner inn i skumringen.
Mandag venter.
By Life of Oslo, 18. mai 2015
Oslo er min lekeplass. Tiden er nå og aldri. Livet er fylt av whiskey-rus, sommerfugler og lukten av asfalt. Jeg danser på fortauet, ned Markveien, opp Ullevålsveien. Bli med meg. Dans med meg. I mitt Oslo.
