Tobakk, snus og Tøyen-cola

En sigarett i munnen og hjertet i hånda.

Hun satt på en benk på St.Hanshaugen. Røyket. Tittet på skrå over Ray Ban´sene han ga henne til jul et år de fortsatt elsket hverandre, det var lenge siden, de var fulle av riper, akkurat som henne. Hun følte seg som Audrey Hepburn eller Edith Piaf, eller kanskje heller Kate Moss. Herjet og vakker. Gaten var full av liv, mennesker, men ingen så hverandre. Skamfulle mennesker med dårlig tid og samvittighet hastet forbi, tusen tanker i hodet, men hun hadde ingen.

Hun tittet på røyken. Flammen steg mot himmelen, i sikksakk, akkurat som Ullevålsveien buktet det grå sløret seg, som om den visste hvor den skulle, men bare ville ta en avstikker på veien. Akkurat som hun. Målet var Grønland, destinasjonen, stedet hennes, bakgården til Dattera og han der nye ventet. Men hun hadde all verdens tid. Røyken hadde hun funnet i den gamle skinnjakka, det eneste minnet etter kjærligheten fra køen på Blå. Camel, den lyseblå versjonen, og en lighter fra Deli de Luca på hjørnet. Tiden var alt, alt og ingenting, og hvert trekk rev henne tilbake til det som engang var. Fordums tid mente hun det het, det føltes i alle fall slik, men hun gikk bakover som Robyn og glemte løftet hun hadde gitt. Plutselig var han der, levende, men et minne, lukten hans et øyeblikk fra taxien som kjørte forbi.

Røyken smøg seg avgårde, selv om hun ikke røyket gjorde hun det allikevel. Hun døde med hvert trekk. Hun var han og han var henne og de smeltet sammen i det øyeblikket. Ti minutter tok det. Dødens silkemyke slør, den varme helvetes gloen og han i et øyeblikk.

Hun reiste seg. Så seg ikke tilbake. St.Hanshaugen hadde aldri vært hennes uansett.