Back to home
Små historier

Veien tilbake

For hva skal denne teksten egentlig handle om?

Skal den handle om en ung mann som har mistet sin vei og endelig er på vei hjem igjen? Eller skal den handle om en vei to elskere går sammen, hånd i hånd som elskere gjerne gjør? Jeg er usikker. Det eneste jeg vet er at jeg sitter på en kafé, Peloton som sådan, og jeg må tisse. Jeg har brillene på, men jeg mangler motivasjon, inspirasjon eller kanskje bare ferdigheter. Jeg burde skrive, jeg vet. Rødvinsglasset står ved siden av meg og det eneste jeg klarer å gjøre er å trøkke i meg de mørke dråpene mens jeg ser på kattevideoer på Facebook. Jeg burde skrive. Kanskje er jeg tom fordi jeg må en tur på do og ikke tør å la sølveplet stå for seg selv i denne lille, trygge sjappa. (Jeg ser ironien i å være tom i hodet men full i blæra – hva skjer med verden liksom). Eller kanskje er det fordi jeg ikke har funnet min egen vei?

Og hvordan kan man egentlig finne veien tilbake hvis man ikke vet hvilken vei man kom fra, eller hvilken retning man skal? Det er sånne ting jeg kan lure på over et glass rødvin en onsdag kveld, den siste i august som sådan og det eneste jeg vet helt sikkert er at høsten er over oss. Før jeg aner ordet av det kanskje, men jeg har alltid vært et høstbarn, så det gjør meg egentlig ingenting. Det andre jeg vet helt sikkert er at jeg burde skrive, fordi jeg skylder meg selv det kanskje, og jeg snakker alltid om at jeg vil bli forfatter. Men hva er det forfattere gjør aller mest? Jo, de skriver.

Hva er egentlig veien liksom.

Det minner meg litt om en video sjefen min sendte meg på Facebook, der en eller en annen fyr snakker om at livet ikke burde være en destinasjon, men snarere en dans eller en komposisjon. For det viktigste er ikke hvor fort man kommer frem, men hva som skjer mellom start og slutt. Akkurat som dansen eller musikken, eller kanskje til og med teksten. Så jeg drikker rødvin, og jeg skriver, ganske dårlig vil noen muligens si. Men det gjør ikke noe.

Kanskje jeg skal lære meg salsa?

 

Life of Oslo By Life of Oslo, 31. august 2016 Oslo er min lekeplass. Tiden er nå og aldri. Livet er fylt av whiskey-rus, sommerfugler og lukten av asfalt. Jeg danser på fortauet, ned Markveien, opp Ullevålsveien. Bli med meg. Dans med meg. I mitt Oslo.
- Om -
Bare en Oslo-blogg.
Mitt lille hjørne av internett. Jeg tenker tanker om kjærlighet, den håpløse som sådan, og jeg skriver om opplevelser i denne lille, store byen som jeg elsker så høyt. Thea er navnet mitt, jeg er 31 år gammel og har grodd fast på Grünerløkka. Singel og elsker det, nei hater det, nei vent jeg vet ikke lenger.
Signature
- Følg meg -