Usikkerheten gnager stadig i overbevisstheten. Tankene spinner og det eneste jeg kan tenke er at jeg ikke er god nok. Jeg er aldri god nok. De mentale sperrene jeg bygger for mitt eget liv blir stadig høyere. Inception. Jeg er fanget i meg selv. Alt jeg tenker på er meg selv. Hjernen spinner i sirkel, og jeg er aldri god nok.
Ikke kan jeg forstå at noen kan like meg. Ikke kan jeg forstå at noen synes at det jeg gjør er interessant. Ikke kan jeg tro at jeg er spennende. Ikke kan jeg skjønne at de tankene jeg har, har du også. For hvem faen er jeg egentlig til å prate? Alle andre tør så mye, men jeg er sperret i mitt eget hode og ingenting jeg gjør er godt nok.
Tekstene jeg skriver, bildene jeg tar, skjuler jeg for alle andre enn meg selv. Alle andre er så mye morsommere, flinkere, bedre, kreative på en måte jeg aldri for til og jeg lar tanken på alle andre sperre meg inne. Alle andre og ikke meg, og hva er det egentlig som skal til før jeg tør å leve for meg selv?
Hvorfor er du her, tenker du kanskje, og det aner jeg ikke, for jeg er usikker selv.
By Life of Oslo, 26. november 2018
Oslo er min lekeplass. Tiden er nå og aldri. Livet er fylt av whiskey-rus, sommerfugler og lukten av asfalt. Jeg danser på fortauet, ned Markveien, opp Ullevålsveien. Bli med meg. Dans med meg. I mitt Oslo.
