Innimellom står du kanskje på bakken og flakser panisk med armene i håp om å lette fra bakken, andre ganger svever du over byen, denne lille rare byen, og alle der nede er liksom maur eller noe sånt der de haster frem og tilbake til det som i realiteten ikke er viktig, en konstruert virkelighet og man får liksom helt oversikt over at alt er helt meningsløst, et panoramabilde av strevet som et liv kan være.
Og jeg kunne kanskje ønske at jeg kunne fly, hvis jeg skulle velge liksom, hvis jeg kunne være en superhelt eller sånn som på den serien Heroes, og hvis jeg først skal kunne noe helt usannsynlig ville det vært å sveve rundt over alt det andre.
Fly baba.
Men drømmer er drømmer bare og jeg innser at jeg er en del av denne hverdagen, strevsommeligheten, og jeg er usikker på om det egentlig er et ord en gang.
Comments are closed.
Caroline
19. januar 2017<3<3<3<3
Life of Oslo
20. januar 2017<3!!