Ofte. Det er ikke sånn at jeg lengter etter noe annet, misforstå meg rett, men hverdagen min er preget av meg. Venner har jeg, noen forskjellige spredd rundt i Oslos hager. Noen ganger møter jeg dem, på en øl eller en dans eller bare en prat, men som oftest går jeg rundt i egne tanker. Solitude, tror jeg det heter på engelsk, den følelsen av å være alene, i avstand fra andre, og det må jeg være for å sortere hva verden min inneholder og hva verden min er foruten.
Dagene går, sidene i kalenderen falmer, hverdagen er løv i vinden, de flyr avgårde uten kontroll, uten at jeg kan styre det. Vinter kommer, vår og siden sommer, bladene vokser, endrer farge, fra rødt til gult, de forsvinner, men jeg er her.
Bare meg. Og tankene mine. De beholder jeg, jeg tviholder på hver eneste en, jeg lar ingenting svinne. Turene blir lenger, veiene kortere, og jeg tråler Grünerløkkas bakgård på jakt etter ingenting. Jeg titter gjennom gjerder, men bryter ikke inn, jeg holder meg på trygg avstand. På utsiden.
Jeg lengter. Men ikke etter noe annet. Etter meg selv.
By Life of Oslo, 2. februar 2016
Oslo er min lekeplass. Tiden er nå og aldri. Livet er fylt av whiskey-rus, sommerfugler og lukten av asfalt. Jeg danser på fortauet, ned Markveien, opp Ullevålsveien. Bli med meg. Dans med meg. I mitt Oslo.
