Gjør det som Schwarzenegger

Jeg er tilbake.

Som jeg har skrevet tidligere så skriver jeg triste greier. Ganske ofte, tror jeg, for alt her inne handler om kjærlighetssorg. Meg om det. Jeg tror det er en kronisk tilstand. Men det som viser seg er at jeg ikke klarer å skrive triste greier når jeg har det vondt. Det går bare ikke. Da kommer det ikke ut, og i det siste så tror jeg at jeg ikke har hatt det særlig bra.

Kronisk kjærlighetssorg er real, yo.

Fire avslag på fire år og jeg har gitt opp. Med knust hjerte har jeg tømt glass etter glass, mistet tellinga, knuste biter på gulvet og stilletthæler, røde lepper og et desperat, halvhjertet smil om munnen som sier nei skriker “SE MEG! Jeg er her”.

Og jeg orker det ikke mer.

Nå er jeg tilbake, eller jeg tror i alle fall det. Jeg har bare sendt to teite fyllemeldinger de siste to ukene, hvorav den ene var invitasjon til å se film på Cinemateket, og det kunne vært verre. Det kunne vært bedre også, men livet suger som vanlig, så jeg tar det jeg får. En gang i tiden kalte jeg deg rasshøl klokka 02:18 en natt til søndag. Hva er vel en forespørsel om å sitte på bakre rad og drikke vin og se Dunkirk da?

For jeg er meg igjen, tror jeg da, hvis jeg noen sinne hadde visst hvem det var. Thea, liksom. Hei.

Takk for tålmodigheten <3

Facebook

0

Twitter

email