så ville jeg sittet her et helt halvt år, jeg hadde sluttet med fast inntekt og ni til fem og 13-trikken i morgenrushet og dårlig maskinkaffe og bare..
og bare blitt her, kamuflasje med interiøret, skrevet hele verden med sukkerstrø på, ideelt, jeg hadde bare sluttet med hverdagen og gjemt meg vekk…
og skrevet.
For det gjør jeg for lite, men vil det for ofte, og kanskje jeg bare skal droppe ut av det livet jeg allerede har valgt og det var Severin Suveren som sa det, kanskje ikke først, men han sa det, det er aldri for sent å snu..
og på Kulturhuset sitter alle og skriver, i ett med veggene rundt og alle Oslos hemmeligheter skjuler seg bak de sølvglaserte eplene og jeg vil bare være en av dem, de kreative med briller og pologenser og eksistensiell virkelighet…
og lykken gjemmer seg i en stor kaffe i egen presskanne eller bak en bok eller i ett med huset og jeg vil bli her, kanskje for evig.
For jeg vil bare skrive.
Men kan jeg ikke det da, tenker jeg, og så er det samfunnet eller frykten som sier nei, men jeg kan jo bare.
PS: Denne varianten av Kulturhuset ble revet for en liten stund siden, men stedet består bare et kvartal bort.
By Life of Oslo, 26. april 2016
Oslo er min lekeplass. Tiden er nå og aldri. Livet er fylt av whiskey-rus, sommerfugler og lukten av asfalt. Jeg danser på fortauet, ned Markveien, opp Ullevålsveien. Bli med meg. Dans med meg. I mitt Oslo.
