Veien fra barn til voksen er så morsom, og så rar. De eide bakgårds-Oslo, der gjengen hadde hengt siden de var i ungdomsskolealder. Det var her de drakk seg fulle for første gang, i trappene ved Grønland Bussterminal og June hadde falsk legitimasjon og ekte drømmer. Med rosa skyer i baklomma og snus under leppa hadde de møtt verden, hånd i hånd. De pleide å flørte med gutter, og noen ganger tok de dem med hit. Røyka sigg. Drakk rødvin på hodet, for da ble man fortere full, det visste Johanne. Klinte. Snakket om hvor teite de voksne var, og hva man ville bli når man ble stor, ble fulle, slørete, uten å kjenne verden.
Jentene vokste opp fortere enn de rakk å tenke. Livet svøpte seg rundt dem, som et dust lysblaff en novemberkveld. Nå var June sykepleier, Stine studerte jus mens Johanne. Johanne satt alene i trappene ved Oslo S, på nattestid, når alle menneskene hastet forbi for å komme seg hjem, ut, inn i varmen. Hun tok fortsatt med seg gutter hit, eller ikke gutter, for de fleste var godt voksne menn og de betalte henne 300 kroner for et sug, 500 kroner for å gå hele veien. Det gjorde ikke noe. Pengene krøllet hun sammen i jakkelomma, hastet til strømboksen, kjøpte seg lykke i pulverform. Satte seg tilbake i trappen. Stikket var steget bort fra universet, opp mot stjernene. Hun forsvant, mens 19-trikken runget forbi.
Verden eksploderte, men hun glemte å danse. Latteren hadde stilnet, et ekko av livet. Dansen var borte, og hun visnet hen i glemselen.
By Life of Oslo, 8. desember 2014
Oslo er min lekeplass. Tiden er nå og aldri. Livet er fylt av whiskey-rus, sommerfugler og lukten av asfalt. Jeg danser på fortauet, ned Markveien, opp Ullevålsveien. Bli med meg. Dans med meg. I mitt Oslo.
