Vi sto i mørket på kjærlighetens bro. Eller, jeg vet ikke om det faktisk heter kjærlighetens bro, den lille overgangen fra Kuba til Kunsthøyskolen, men det er i alle fall her nyforelska par låser kjærligheten sin. Du vet, akkurat sånn som de gjør i Frankrike så mye at de faktisk måtte si stopp.
Som om man kan si stopp til kjærligheten.
En hengelås, to navn og et løfte om evigheten. Rart, egentlig. Symbolsk kanskje? Ikke vet jeg, jeg har aldri vært en for romantikk, men vi sto da altså på kjærlighetens bro og alt jeg kunne tenke på var den sangen, vet du, den som var så populær da vi var små. Jeg tror jeg ble forelska aller første gangen da Sixpence None the Richer sang det. Jeg husker at jeg pleide å se for meg mitt første kyss, ute helst, under lys eller stjerner eller sånne ildfluer, og så skulle denne sangen spilles i bakgrunnen da. Selvfølgelig. Sånn klisjé, selv om jeg ikke visste hva klisjé var på den tiden. Og dette minnet dukket opp som et blaff. Et lysglimt. Et stakket øyeblikk. Jeg forsvant ikke en gang. Jeg var der du var. Jeg var deg. Kanskje var det underbevisstheten min som sparket meg i mellomgulvet og alt jeg ville var at du skulle kysse meg.
Kyss meg!
Alle mine historier om å låse kjærlighet og om å kysse og sånn er så triste, egentlig, og denne er intet unntak, for du sa at vi ikke burde sees mer og jeg tror jeg ble forelska i deg for første gangen akkurat da og faen jeg kommer meg aldri over deg.
By Life of Oslo, 1. februar 2017
Oslo er min lekeplass. Tiden er nå og aldri. Livet er fylt av whiskey-rus, sommerfugler og lukten av asfalt. Jeg danser på fortauet, ned Markveien, opp Ullevålsveien. Bli med meg. Dans med meg. I mitt Oslo.
