I over seks måneder har hverdagen min vært preget av søvnløshet, tiltaksløshet, sviktende appetitt og rett og slett mørke. Dagene har vært lange, sofaen hard og tankene mange. Jeg har vært en dårlig tilskuer til mitt eget liv, en norsk festivalgjenger, som er alt for opptatt av å drikke øl og snakke med sidemannen til å innse at konserten har sporet av. Det har tatt meg lang, lang tid å innse at jeg ikke kan fikse dette selv. Ingen kan fikse dette selv. Lappen “depresjon” er alt for omfattende til å bare ta seg selv sammen og finne ut av det. Til og med legen min er enig i det.
Derfor har jeg ikke hatt ord. Derfor har jeg hengt meg opp i en sang som hele verden har hørt førti tusen ganger allerede. Rett og slett fordi den forteller nøyaktig det som skjer i magen min, uten at jeg må tenke mer over det.
2018 skal bli året, tenker jeg, men det stemmer kanskje ikke helt. Enn så lenge skal jeg gjemme meg i denne låta og håpe på bedre dager.
Comments are closed.
Stine Friis
2. januar 2018<3
Life of Oslo
3. januar 2018<3
T
4. januar 2018Au.
Ta all den tiden du trenger, og hold fast på all den hjelpen du får. Fra lege og helsepersonell, venner, familie, musikk og solskinnsdager. En dag kommer du til å kjenne det, at det har sluppet taket. Krysser fingrene for at det ikke tar altfor lang tid.
(Du kan overse dette totalt om du vil, gjør det som føles rett for deg: men sangen. Jeg får bare den overveldende følelsen av rop om hjelp. (altså, min sånn sang var Help – Hurts, som både er så altfor opplagt, uten at jeg så det selv. (og uten at jeg har hatt noe diagnose, sånn det er sagt). Nå får jeg vondt langt inn i sjelen av høre den. Så jeg får lyst til å si: hør på heaven is a place on earth, eller retro stefson eller noe som ikke kjennes så godt i den delen av sjela.)
Jeg vet ingenting. Ønsker deg bare alt godt.
Life of Oslo
6. januar 2018Tusen tusen hjertelig takk for en kjempefin melding. Skal rett inn på Spotify nå! <3