Når glasset knuser. Du vet, det harde skallet, rett i bakken, i knestående. Det var ikke mer som skulle til. Bare deg og et kyss. Glasset falt i bakken, det knuste og hele meg fløt ut.
Jeg har beskyttet meg selv med en fiktiv mur, bit for bit, sten for sten, kant for kant. Mitt indre får du aldri, hjertet mitt er voktet av skuffelser, brudd og brutte løfter. Og krystallglasset, det skjøre, vakre, forsiktige meg. Jeg har blåst opp glasset, latt det kjølne, hardne. Bygget opp et skall, en mur, mitt indre, det ingen får se. Kalde krystaller og hjertets skjær.
Vi sto ved bussterminalen, i Grønlands ly, tåken hadde lagt seg. Vi hadde gått de veiene jeg pleier å gå alene, men vi var sammen. Alene og sammen. Glitteret var virkeligheten, skoene mine skinte mens øynene mine rant.
Du kalte meg jenta mi. Jeg fløt ut.
Det var ikke mer som skulle til.
By Life of Oslo, 30. januar 2015
Oslo er min lekeplass. Tiden er nå og aldri. Livet er fylt av whiskey-rus, sommerfugler og lukten av asfalt. Jeg danser på fortauet, ned Markveien, opp Ullevålsveien. Bli med meg. Dans med meg. I mitt Oslo.
