Elsk meg i går

«elsk meg i går», hvisket hun

men ordene fant aldri veien ut, de satte seg fast et sted mellom bunnen av magen og mellomgulvet, en ordpropp, en forbanna ordpropp og det var ingenting å gjøre før vakuumet mellom hjertet og hjernen kunne fylles med en stillhet dypere enn kortpustet luft.

ordene satt dønn fast et sted mellom lungene og stemmebåndet og uansett hvor mye nervene ristet kunne hun ikke riste av seg den ubevisste vissheten om at uansett hvor ordene forsvant så ville de aldri være nok.

så hun lå urørlig i stillhet, naken under hvite dynetrekk og en gjennomsiktig illusjon av sannhet. tankene var på ville veier, men ordene satt dønn fast. et sted mellom kriblingen i tærne og pulsen i underlivet kunne hun finne det hun alltid hadde lett etter, men det var ikke der tankene hennes fant veien.

alt hun kunne se var det rufsete håret i bakhodet hans og hvordan skuldrene hans beveget seg når han pustet og hvordan føflekkene på ryggen hans like gjerne kunne vært en stjernekonstellasjon, et bilde i himmelen, et tegn de fleste følger, et glimt en mørk natt i januar, en strek-til-strek-tegnebok hun fikk fra en i barnehagen for nitten år siden og alt hun ville gjøre var å tegne ferdig mønsteret fra 1-27.

men ordene satt fast for det fantes ingen ord i hele verden som kunne forklare denne følelsen. hun lå i stillhet frem til mørket brøt opp og natten igjen var dag.