Blant bildene på telefonen min har jeg en overvekt av velplasserte kaffekopper. Jeg vet egentlig ikke hvorfor. Estetikk har aldri vært min sterke side, men kaffekopper liker jeg. Så lenge de er velplasserte, og innholdet er varmt og jeg sitter alene på kafé.
Den kaldevintersolen danser i vinduene til Oslo Plaza, jeg stanser og tenker at hvis jeg hadde vært en mini-Obstfelder så hadde jeg helt sikkert klart å skrive noe magisk eller forfatterlig om akkurat dette øyeblikket, sekundet. Men siden jeg bare er meg, lille meg, nøyer jeg meg med en liten notis i dagboka om at dette øyeblikket er verdt å ta vare på til tristere tider.
[Stockfleths i Gamlebyen en tidlig mandag] Lyden av melkesteameren bryter opp samtalen på bordet ved siden av. Hun sitter alene, som alltid. Kafeen er ikke det samme med han, og forresten så har det alltid vært noe spesielt med å være alene. Hennes eget selskap er noen ganger alt. Mobilen lyser, det tikker inn meldinger,…
For hva er egentlig et stamsted? Det er noe romantisk med tanken om å ha et sted som liksom bare er mitt, bare mitt, eller kanskje et som er vårt (se bort fra det faktum at jeg ikke har noen å dele «vårt» med. Et sted der jeg kan gå inn og bestille «det vanlige», mens…
sang Katie Mehlua og jeg lurer på hvor mange sykler som finnes i denne lille storbyen, Oslo, i mitt hjerte, med seks hundre tusen innbyggere, vi er David mot Goliat, en miniatyr og alle kjenner alle, i hvert fall hvis du drar på Angst, men i Oslo stjeles det flest sykler og jeg lurer på…
Hvis jeg kunne velge… så ville jeg sittet her et helt halvt år, jeg hadde sluttet med fast inntekt og ni til fem og 13-trikken i morgenrushet og dårlig maskinkaffe og bare.. og bare blitt her, kamuflasje med interiøret, skrevet hele verden med sukkerstrø på, ideelt, jeg hadde bare sluttet med hverdagen og gjemt meg…
Singelsøndag i sola. Søndager er verst, sier venninnene mine, de som ikke har en eller en annen slags halvdel å krølle seg inntil en tidlig helgemorgen, og det har sjelden jeg. Men jeg er ikke enig, eller kanskje det er fordi jeg er edru og ikke lenger er så skjør i hjertet og jeg føler…
kanskje den minste kafeen i Oslo den med flest lavmælte intriger og skoleboller akkurat som de skal se ut, der veggene er grå og fulle av historier fra de velstående, der pelskåpene og perlekjedene har satt sitt spor og om muren kunne fortelle alt den visste hadde det fylt en hel bok, et moderne eventyr,…
Peloton og øl. Siden ferie ikke alltid er ferie. Livet mellom to jobber. Macen blir selskap, i tillegg til Christin da, vi trenger en unnskyldning for å drikke øl før klokken tre på en fredag. Hvor skal vi gå, vi tar ingen beslutninger, men velger helt riktig. Peloton i Torggata er det perfekte sted å skrive,…
Alene på W.B.Samson. Jeg ser opp til mennesker jeg ikke kjenner. Hemingway. Murakami. Brontë. Saabye Christensen. Duras. Jeg sluker deres bøker, deres liv, deres indre erkjennelser, tanker, drømmer. Jeg lever meg inn i en virkelighet som ikke er min, og jeg ønsker, jeg romantiserer, jeg lengter etter det kreative, det herjede, det vonde, kunstnersjelen. Jeg vil…
Alt jeg ser er deg. Lukten er det første som møter meg. Den stramme, runde aromaen ligger som et florlett lag over kafeen, jeg lokkes, en usynlig hånd drar meg inn, jeg er statist i tegnefilmene jeg så i barndommen, uten vilje, silkemyke hender trekker meg videre, inn i lokalet. Døren knirker i det jeg lukker den, jeg setter en fot…
W.B. Samson har de beste skolebrøene, Oslo de beste opplevelsene. Mine søndager etter at du flyttet ut har blitt annerledes. Fine. Ensomme. Annerledes. Jeg lager ikke lenger frokost for to, jeg stryker deg ikke i håret for å vekke deg, du kysser meg ikke lenger på nesa når du snur deg, de lange morgenene i…
En svart kaffe er alt jeg trenger. Når hverdagen er full av jobb og trening og mas og rush-tid og må jeg egentlig reise meg for hun der gravide på trikken så er lørdager hellig. Høyest i boka står rolige morgener med en kopp svart kaffe i én hånd, A-magasinet og VG Helg i en…