Back to home
Kaféer

Kafeens ensomme sang

Alt jeg ser er deg. 

Lukten er det første som møter meg. Den stramme, runde aromaen ligger som et florlett lag over kafeen, jeg lokkes, en usynlig hånd drar meg inn, jeg er statist i tegnefilmene jeg så i barndommen, uten vilje, silkemyke hender trekker meg videre, inn i lokalet. Døren knirker i det jeg lukker den, jeg setter en fot foran den andre, nølende, usikkert, jeg er Bambi på tregulvet, alene, de hovne øynene mine saumfarer lokalet, frem og tilbake, til de lander på sitt endelige hvilested. Deg.

Du sitter alene med ryggen til, bakerst i hjørnet, med den blå skjorta jeg ga deg til bursdagen din i fjor, du klør deg i det mørke håret, retter deg opp, tar en slurk av kaffen, du liker den svart og jeg ser deg. Hjertet skriker av smerte og glede, jeg har flaggermus i magen, du er under huden min, usikkerheten bruser som bølger gjennom blodårenejeg vet hva du vil si. Tekstmeldingen din fortalte meg at det var på Kolonihagen Kafé vi skulle møtes, jeg satt i dusjen da den tikket inn, det jeg ville mest var å være alene, flyte på en elv av glemte drømmer. Jeg VET hva du skal si.  

Plutselig blir jeg var bakgrunnen, revet tilbake i en underlig bevissthet, jeg hører alt, kafeens ensomme sang, en henslengt melodi. Det klirrer i kopper, skjeer, melken steames, bønner kvernes. Stemmene til gutta med skjegg og hjemmestrikka gensere, utvekslingsstudentene som har hørt at det er her kaffen synger, det gamle paret som sier alt men ingenting blandes sammen, den nyfødte som vil fortelle at hei, her er jeg, det er det perfekte kaos, en skiftende klang. Tommy Tokyo ruller ut av høyttalerne, han synger om Eventyret Ute, men alt jeg vil er inn, til deg, alt jeg vil er ut, til ensomheten.

De rolige akkordene setter tonen, kafeens dynamikk er bakteppet, aromaen, luktene, menneskene. Omverden er full, inntrykkene står som beilere på rekke, men alt jeg ser er deg. Du snur deg, ansiktet ditt sprekker i et smil, du har glemt krangelen fra kvelden før, selv om jeg husker, jeg gråt meg i søvn, øynene mine bærer fortsatt preg, men du har glemt. Du tar meg i hånden, river meg tilbake.

Til virkeligheten. Til drømmen. Til hemmeligheten.

Til oss.  

Life of Oslo By Life of Oslo, 12. mai 2015 Oslo er min lekeplass. Tiden er nå og aldri. Livet er fylt av whiskey-rus, sommerfugler og lukten av asfalt. Jeg danser på fortauet, ned Markveien, opp Ullevålsveien. Bli med meg. Dans med meg. I mitt Oslo.
- Om -
Bare en Oslo-blogg.
Et lite innblikk i livet til en singel kvinne i verdens minste storby. Innimellom deler jeg tips til steder du bør besøke, andre ganger deler jeg mine innerste tanker. Thea heter jeg. 31 år gammel. Later som at jeg har dybde, mens jeg stort sett skummer fløten. Elsker musikk, kaffe og å synge høyt for meg selv. En vakker dag skal jeg bli ferdig med å skrive boken som ingen får lese.
Signature
- Følg meg -
– Siste innlegg –