«elsk meg i går», hvisket hun men ordene fant aldri veien ut, de satte seg fast et sted mellom bunnen av magen og mellomgulvet, en ordpropp, en forbanna ordpropp og det var ingenting å gjøre før vakuumet mellom hjertet og hjernen kunne fylles med en stillhet dypere enn kortpustet luft. ordene satt dønn fast et…
Jeg har ikke klina på flere måneder, jeg fant vel ut at det ikke var noe vits i for ingen vil ha meg uansett, men i kveld er jeg klar. Jeg er klar! Jeg er full, jeg er glad, jeg har bobler i glasset og promilledraget. Vi smiler, ser på hverandre på avstand og jeg vet det. Jeg bare vet.
Jeg gråter jo aldri. Min sterkeste egenskap er at jeg ler høyt, høyt og mye. Særlig etter to glass vin og fem øl og hørte jeg noe om sambuccashots og er det enda en god egenskap jeg har så er det at jeg kan balansere et ølglass på det over gjennomsnittet flate hodet mitt og spesielt lage en dansende dokø av fremmede på Angst.
Jeg ligger våken om nettene og drømmer om et avtrykk du aldri la fra deg. Det er nesten som om du aldri eksisterte, en sliten skygge i en parallell virkelighet og jeg er alene nå. Alene. Skal jeg risse det inn på kroppen slik det er risset inn i sjela, denne endeløse påminnelsen om at alle er alene.
Jeg våkner til P2 07:59 hver morgen siden jeg er sekstito år gammel og det hadde visst ikke skjedd så mye i verden heller, bare en flystyrt og noen minneord siden folk dør hver dag og jeg åpner snusboksen og anerkjenner at jeg må kjøpe ny, men jeg har en reserve i kjøleskapet så da kan jeg like gjerne sette på kaffen også.
Sist vi snakket var for tre dager siden, jeg sendte en sint melding for å få en reaksjon og sa til meg selv at det fortjente du visst, det fortjente du visst siden du ikke elsket meg. Ikke nå. Ikke i går. Ikke lenger. Ikke tro at det hjalp noe særlig, for jeg tenker på deg hele tiden selv om vi begge visste at dette ikke hadde noe for seg.
Jeg har tråkket gjennom disse gatene i syv år, opp og ned frem og tilbake, men de er ikke mine lenger. De er dine. I et lite sekund av livet var de våre (jeg lo husker jeg, for første gang på ekte), men nå er de dine, og jeg kunne ønske jeg bare kunne gjemme meg i et hjørne, i en krok av verden og late som at tiden leger alle sår men jeg sier ikke at jeg elsker alle og enhver. Det sa jeg bare til deg.
Som vanlig scannet jeg rommet for alle fluktmuligheter, vinduer, dører, sprekker i veggen. Det er liksom det jeg gjør. Jeg vil bare rømme, bort, vekk, løpe sekstimeter fra alle situasjoner som vekker den minste, lille assosiasjon om kjærlighet. Men vi hadde denne kvelden, denne natta, og tiden sto stille.
Jeg er ingen dikter, jeg er ingen poet, men innimellom dukker det opp tanker som bare må skrives ned, gjerne etter et glass rødvin en liten onsdag på Roleur.
«Å ja» sa jeg mens jeg tørket vekk sæden hans fra låret. «Vi kan bare være venner».
Tiltaksløs sveiper jeg Tinder, de samme mennene, de samme bildene, den samme, motløse følelsen. Desperat sender jeg meldinger til de som gir meg det minste hint om noe som helst, det trenger ikke være mer enn et smil, intenst, og jeg hører aldri noe mer.
Denne lille, store byen som har krympet til den ikke passer lenger.
Falske forhåpninger og en eim av sigaretter. En kveld. Et kyss. Kveld to. Svette kropper. Kveld tre. Stillhet. Kveld fire. Stillhet. Kveld seksten. Stillhet. Jeg røyker ikke, ikke vanligvis, men kveld sytten tenner jeg opp en sigarett, to sigaretter, tre sigaretter. Skal jeg sende melding, nei jeg skal jo ikke det, oi der trykket…
For et år siden, omtrent på denne tiden, snublet jeg. Jeg gikk langs plattingen på Sørenga men jeg tror solen blendet meg, jeg så meg ikke for og jeg snublet. Pladask. Da jeg snudde meg så jeg deg, med benet ut og et skjevt smil og jeg skjønte ikke da det jeg skjønner nå. Du…
Hva er så ensomt med å være alene? Denne rundens tema på SnapKollektivet er sosialliv. Jeg skriver mye om ensomhet. Bare se her, her, her eller her. Det er ikke til å komme bort fra at jeg ofte er ensom. Selv om jeg har et hav av venner og bekjente og familie jeg kan ringe…