Jeg elsker deg ikke lenger

Et hjørne, en krok og gatene er ikke mine. Var de noen gang det?

Akkurat nå sitter jeg i et hjørne, i en krok, på oslovelo i Seilduksgata. De tre andre som er i lokalet har merkelig nok pologenser på alle som en. Kanskje var det en memo jeg gikk glipp av, ikke vet jeg, men jeg gjemmer meg i alle fall i en krok, i et hjørne, på oslovelo i Seilduksgata og det er lyst ute.

Gatene på Løkka har jeg trådd ned så mye at det kjennes ut som at skrittene mine henger igjen, et ensomt ekko etter de mange kveldene, nettene, morgenene jeg har famlet i blinde, stort sett alene. Syv år senere, og det er som at tiden har stått stille gjennom enda en vinter vår sommer høst. Februar 2018, den lengste vinteren i mitt liv, du lot meg tro at det blir lysere, men jeg er atter alene. Du la igjen dine skritt, ekkoet dundrer i solar plexus eller hva enn det stedet på midten av magen heter og jeg synes at jeg ser deg på ethvert gatehjørne, enhver krok, ethvert sted jeg ferdes ser jeg gjenskinnet, spøkelset av det lille jeg var for deg og det store du var for meg. Selv sekken du brukte så jeg på bussen senest i dag tidlig og selv om jeg kastet min klarer jeg ikke å legge deg bort.

Jeg har tråkket gjennom disse gatene i syv år, opp og ned frem og tilbake, men de er ikke mine lenger. De er dine. I et lite sekund av livet var de våre (jeg lo husker jeg, for første gang på ekte), men nå er de dine, og jeg kunne ønske jeg bare kunne gjemme meg i et hjørne, i en krok av verden og late som at tiden leger alle sår men jeg sier ikke at jeg elsker alle og enhver.

Det sa jeg bare til deg.

Det sa jeg bare til deg og det sa du bare til meg, men jeg glemte visst at du sa det til henne henne henne og henne før meg, og jeg glemte visst at du sier det til henne i natt når jeg ligger i stjerneformasjon i senga og prøver å overbevise meg selv om at alene, det er det jeg alltid skal være.

Det er det jeg alltid skal være, og selv om jeg sier det til meg selv at det ikke stemmer så elsker jeg deg fortsatt.