Jeg gråter jo aldri. Min sterkeste egenskap er at jeg ler høyt, høyt og mye. Særlig etter to glass vin og fem øl og hørte jeg noe om sambuccashots og er det enda en god egenskap jeg har så er det at jeg kan balansere et ølglass på det over gjennomsnittet flate hodet mitt og spesielt lage en dansende dokø av fremmede på Angst.
Denne lille, store byen som har krympet til den ikke passer lenger.
En samling ord. Hvordan kan man ha tusen følelser i magen på en gang? jeg er ikke så god på dette med kjærlighet (det har jeg aldri vært) og jeg føler så himla mye og jeg blir så himla liten og alt jeg vil er at du skal holde rundt meg men det…
Den eviglange festen. Singel med fulltidsjobb i Oslo er dyrt. Hella dyrt. Og jævlig morsomt. En evig strøm med alkohol og tilfeldige bekjentskap og one night stands. Fra januar frem til nå har det minst tre ganger i uka enten eller både vært fancy-ass drinker på Pigalle, Fuglen, Perla, No.19, Torggata Botaniske og low-key pils på Peloton,…
Dette skulle jeg aldri gjort/skrivd/skrevet. Listen over ting jeg aldri skulle gjort blir stadig kortere. Angeren over de dumme tingene jeg gjorde i går falmer. Listen over ting jeg skulle gjort blir stadig lenger. Ordene jeg skulle ha sagt den dagen du dro. Eller, det var jeg som dro, men jeg skulle ha sagt de….
Og en solid dose langfinger. Noen ganger får jeg lyst til å bruke den mellomste fingeren. Ofte. Og hardt. Og nei, dette er ingen rant om hvor teite mennesker er når de ikke kan lukeparkere eller når de stemmer FrP eller når de overser koppene til gatemusikantene i Karl Johan. Det er ikke de store, offentlige…
Min yndlingsfarge. Sekken min da jeg skulle begynne på skolen, et nytt sted, alene. Vannet jeg sprellet i, dypet, knappen jeg fikk for 200 meter avstand. Trikkene som drønner gjennom byen, ekkoet som kaster seg fra de fargerike bygningene i Thorvald Meyers gate. Kjærligheten, ikke den ekte, men den av sukker, som vi skrapte sammen panteflaster…
Nordenga bru er navnet. Operapassasjen er veien. Jeg går den i ensomhet. Robert Frost skrev en gang om to veier, ikledd høstprakten, langs en sti delte de seg. Det ble raskt tydelig at han ikke kunne ta begge veiene, og valget falt på den veien færrest hadde trådd. I følge han selv utgjorde det hele forskjellen. Diktet analyserte jeg for første gang…
Knyt joggeskoene godt fast og ta en ny vei til hverdagen. Vårens tilskudd til virkeligheten min har betydd alt for meg. Å karre seg gjennom isete gater og mørke hjerter har jeg gjort én vinter for ofte, nå er det vår, endelig, og de skal snart feie gatene og jeg feirer. Jeg går til jobb,…
Alene, på rommet, med Emeli Sandé i bakgrunnen. Kunst. Farger, kreativitet. Det er så fantastisk vakkert, så utrolig sårt. Veggmalerier, vanlige malerier, enkle tegninger, har alltid vært noe jeg drømt om å kunne. Men penselen satt aldri helt riktig i hånda. Det var ordene som skulle være mine akvareller, mitt kunstverk. Her er min stemme: Klokka…
Snøen laver ned, og jeg liker det. Oslomennesker har ofte et polarisert forhold til snø – elsk eller hat, det er det som gjelder. Jeg forstår godt de som hater snøen: Oslos glatte gater ikledd et islag som forhindrer deg fra å vakle rundt på alt for høye stilletthæler, og en potensiell risiko for et takras rundt hvert…