«I laugh when I’m with friends, but I cry when I’m alone»

[soundtrack: 070 Shake]

Ni av ti på ekstrovertskalaen.

Hver eneste personlighetstest jeg tar viser meg at jeg er en av de fire prosentene som er avhengig av å ha andre mennesker rundt seg. Energi. Mennesker er min rus, vel, mennesker og alkohol da, det er min rus. Nettopp derfor er det akkurat helt riktig at Oslo viser seg fra sin beste side og jeg har ti nye venner allerede. Ti nye venner å le med, danse med, bade med, røyke sigaretter med, spise sukkerspinn med, sjekke opp gutter med.

Ti nye venner som aldri har sett meg gråte.

Jeg gråter jo aldri, bare når jeg er alene og jeg tenker på alt det jeg ikke har. Alt det jeg ikke er. Alt det som aldri vil bli.

Men jeg gråter jo aldri.

Bare når jeg ser meg i speilet og det plutselig går opp for meg hvorfor noen aldri vil elske meg. Stygg. Bare når jeg ligger alene og han jeg ikke husker allerede har gått og den kjærligheten som var så levende kvelden før allerede har visnet og jeg innser at det er på tide med en ny tur til Olafiaklinikken. Verdiløs. Bare når jeg ligger alene en søndag kveld og innser at jeg allikevel ikke var så morsom på søndager. Kjedelig. Bare når jeg tar trikken bare for å ta bussen bare for å ta t-banen bare for å høre på musikken som setter livet mitt på plass.

Jeg gråter jo aldri.

Min sterkeste egenskap er at jeg ler høyt, høyt og mye. Særlig etter to glass vin og fem øl og hørte jeg noe om sambuccashots og er det enda en god egenskap jeg har så er det at jeg kan balansere et ølglass på det over gjennomsnittet flate hodet mitt og spesielt lage en dansende dokø av fremmede på Angst.

Jeg ler alltid.

I alle fall når jeg er sammen ti nye venner og jeg har drukket femten øl og støvet i hodet endelig har lagt seg.

Flukt.