En kveld. Det var alt vi hadde. Alt vi trengte. Alt vi ville. En eneste, liten kveld. Februarnatta senket seg med ti kalde og vi hadde fått i oss minst fem av de, og vi ville aldri at det skulle ta slutt.
En natt.
Som vanlig scannet jeg rommet for alle fluktmuligheter, vinduer, dører, sprekker i veggen. Det er liksom det jeg gjør. Jeg vil bare rømme, bort, vekk, løpe sekstimeter fra alle situasjoner som vekker den minste, lille assosiasjon om kjærlighet. Men vi hadde denne kvelden, denne natta, og tiden sto stille.
Tiden sto stille, men jorda sluttet aldri å snurre.
Hud mot hud, kinn mot kinn, luktene våre blandet seg og det ble aldri oss og jeg mistet meg selv på veien.
Av Life of Oslo, 22. februar 2018
Oslo er min lekeplass. Tiden er nå og aldri. Livet er fylt av whiskey-rus, sommerfugler og lukten av asfalt. Jeg danser på fortauet, ned Markveien, opp Ullevålsveien. Bli med meg. Dans med meg. I mitt Oslo.
