Kaffedate

[Stockfleths i Gamlebyen en tidlig mandag]

Lyden av melkesteameren bryter opp samtalen på bordet ved siden av. Hun sitter alene, som alltid. Kafeen er ikke det samme med han, og forresten så har det alltid vært noe spesielt med å være alene. Hennes eget selskap er noen ganger alt. Mobilen lyser, det tikker inn meldinger, men hun svarer ikke. Ikke i dag. Noen ler høyt av en vits, men det betyr ingenting. Hun ler ikke med, ikke smiler hun i sitt stille sinn heller. Hun forstår ikke spøken.

Kanskje var det meningen at hun skulle vært på jobb allerede, men siden hun ikke har noen møter venter hun litt. Innimellom hjelper det å utsette virkeligheten en time, drikke en cappuccino, sånn som de gjør alltid i Italia ser hun for seg. Eller sånn som hun gjorde den måneden hun var fri fra alt, på sørkysten av Frankrike, med språkkurs og tjue år gamle franskmenn.

Hva holder han egentlig på med?

Tankene hennes flyter, hun burde egentlig jobbe på den presentasjonen hun lovet å holde, men det går ikke. Alt hun tenker på er han fyren, han som ikke har gitt lyd fra seg på tre uker, og det er merkelig hvordan en person kan komme så grådig langt under huden uten å se ut til å bry seg nevneverdig om det.

Hva holder hun egentlig på med?

Så hun pakker sammen tingene sine, tar på seg kåpa, forsvinner ut i den grå hverdagen. Uten smil. Uten han.