«To live a life»

[soundtrack: First Aid Kit]

To nye tatoveringer.

Jeg planlegger allerede neste. Nummer fire. Alene, aldri ensom. Ordtaket har vært mitt mens jeg har danset gjennom byens trange gater. Jeg finner det igjen i musikken jeg hører på.

I’m alone now

Jeg ligger våken om nettene og drømmer om et avtrykk du aldri la fra deg. Det er nesten så du aldri eksisterte, en sliten skygge i en parallell virkelighet og jeg er alene nå. Alene. Skal jeg risse det inn på kroppen slik det er risset inn i sjela, denne endeløse påminnelsen om at alle er alene.

Relasjoner er flyktig, jeg er konstant og jeg kommer meg aldri vekk fra meg selv. Jeg prøvde, ikke tenk på det, en halv flaske whiskey og fem sovepiller senere og jeg lærte at livet ikke har en pausefunksjon.

Det er nå.

Eller aldri.

Innimellom kunne jeg ønske at jeg kunne velge aldri. Livet mitt er et støyende damplokomotiv jeg ikke kan stanse, nøkkelen til kontrollrommet er for lengst forlagt og verden forsvinner forbi i en endeløs dis. «Aldri» er allerede av bordet, men det stopper meg ikke fra å drømme.

Livet er nå.

Livet er nå, og det er kanskje fint å tenke på også, at alt er nå og det du gjorde i går har ingen betydning lenger. Er det derfor jeg ikke husker deg? Er det derfor jeg ikke husker om det er tirsdag eller onsdag vent det er visst torsdag og hva faen var det jeg gjorde på mandag igjen?

Men det er nå eller aldri og jeg tror jeg for alltid velger nået.

Eller aldri.