Back to home
Små historier

En solskinnsdag

Når drømmen blir et mareritt.

“Alle mennesker er født frie

sto det på Grünerløkka Barneskole, skrevet i tjukk, blå fargestift av små barnehender. Tegningen var møysom, temaet gjennomtenkt, en stor jordklode og hender i alle former og farger, hånd i hånd på tvers av menneskegrupper, for alle mennesker er født frie drømmer barna i Oslos bakgater om, vi lærer dette på første rad, bak skolebenken, blåøyde, ulærte, blanke ark er vi, men alle mennesker er født frie sier læreren så da hører vi på det.

“Jeg har en drøm”

sa Martin Luther King for femti år siden, en drøm han ikke overlevde, en drøm jeg ikke vil overleve, vil vi noen gang overleve den, drømmen om at vi en dag lever i en verden der alle er født like, der alle er like.

Vi er fortsatt ikke frie.

Vi lever i et samfunn der kvinner og menn, der muslimer og jøder, der homofile og transpersoner, der mennesker, undertrykkes, diskrimineres, henges ut, forfølges, blir utsatt for vold og overgrep, drept, redusert til et objekt, et dyr, en undertrykt. Vi lever sammen, med hodet i hver vår skjerm, fra morgen til kveld, vi sluker informasjon i realtid, men bare den informasjonen som underbygger vår største redsel. Kommentarfeltene renner over med møkk og kloakk og fremmedfrykt, trusler fremsettes over en lav sko og vi glemmer det viktigste.

Barna våre.

De som vokser opp i Oslo, i Norge, fra kyst til kyst, som enda ikke har lært seg hvor lite velkomne de er i sitt eget land, som enda ikke vet hva du skriver på Facebook om “flyktningene fra IS”, trusselen fra islam og alt annet document.no mater deg med. De som har en drøm, en drøm om å være frie, om å få seg en jobb, barn, leve i trygghet, med tak over hodet og mat i magen og en godnattbok de fikk da de var små. Den universelle drømmen, på tvers av religion, på tvers av kultur, på tvers av kjønn, på tvers av legning.

Drømmen om å være lik. Drømmen om å være fri.

Jeg har ikke glemt dere. Jeg ser dere hver onsdag på ungdomssenteret, jeg hører deres stemmer på bussen, på trikken, jeg leser deres tanker og meninger, dere som tør å si det, si det høyt.

Og jeg er ikke den eneste.

Så i denne fryktelige strømmen, ikke av redde flyktninger, men av hatefulle ord, husk dette:

Vi er alle like.

Og ikke la noen fortelle dere noe annet.

IMG_3585.JPG

Life of Oslo By Life of Oslo, 23. november 2015 Oslo er min lekeplass. Tiden er nå og aldri. Livet er fylt av whiskey-rus, sommerfugler og lukten av asfalt. Jeg danser på fortauet, ned Markveien, opp Ullevålsveien. Bli med meg. Dans med meg. I mitt Oslo.
- Om -
Bare en Oslo-blogg.
Et lite innblikk i livet til en singel kvinne i verdens minste storby. Innimellom deler jeg tips til steder du bør besøke, andre ganger deler jeg mine innerste tanker. Thea heter jeg. 31 år gammel. Later som at jeg har dybde, mens jeg stort sett skummer fløten. Elsker musikk, kaffe og å synge høyt for meg selv. En vakker dag skal jeg bli ferdig med å skrive boken som ingen får lese.
Signature
- Følg meg -
– Siste innlegg –