Her sitter jeg. Hjemme. Alene. Igjen.
Nydumpa og forvirra. Men glad. Og lei. Og usikker. For kjærligheten skulle vinne over alt, og alt jeg har igjen er en ensom samtale midt på natta. Jeg fylleringer, men vil skrike, magen full av rosa sommerfugler og hodet fullt av rosa bobler, jeg savner deg men savner meg mest og jeg er hjemme alene og jeg har fått nytt bilde på veggen siden sist jeg så deg, det jeg skulle vise frem, stolt, men nå er det bare meg og jeg fylleringer, men du svarer aldri, du ville ikke ha meg men du lovet meg evigheten.
Denne bloggen eller verktøyet eller plattformen er den eneste måten jeg kan kommunisere, så du kan se at jeg har det bra, men dårlig, og jeg ler, men gråter og Oslos gater er mine igjen, de jeg har vandret før, bakgatene og pulsårene, hånd i hånd, men alt jeg har igjen er en rosa telefon og litt for høy promille og jeg elsker å være tilbake. Alene. Igjen.
Jeg er tilbake.
På to føtter. Jeg står høyere enn før, jeg roper høyere enn før, lungene mine er fulle av sigarettrøyk og meninger og jeg skal ikke slutte.
Jeg deler alt.
Alt og ingenting.
Jeg håper du leser dette.
Av Life of Oslo, 19. november 2015
Oslo er min lekeplass. Tiden er nå og aldri. Livet er fylt av whiskey-rus, sommerfugler og lukten av asfalt. Jeg danser på fortauet, ned Markveien, opp Ullevålsveien. Bli med meg. Dans med meg. I mitt Oslo.
Comments are closed.
N
30. november 2015:)