Back to home
Singelliv

Når du minst venter det

Hvorfor er livet en klisjé?

Mennesker fyller livene sine med ordtak og klisjeer. Løkkeskrift på veggene, for nærmest oss er kjærlighet og et hus er ikke et hjem før man trives . Vi samler på det åpenbare, leter etter en sammenheng i det meningsløse, det kjedelige, det grå. Alt som gir oss noe håndfast, i det endeløse jaget etter lykke vi er misfornøyde med. Vi bygger hus og hager og krangler over hvem som skal gå med søppelposen og glemmer hva som er ekte. Løkkeskrift på trappetrinnene, så hver gang vi går opp eller ned eller inn døren blir vi minnet på hvor fargeløst livet er, vi når ikke opp til egne standarder, men hei, lykken finner vi, vi skal være lykkelige så Facebook kan bli fornøyd, og det blir vi i hus med mann og barn.

Dette er ditt liv, det er ikke mitt, men du minner meg på det ved hver anledning, for du har bestemt at hverdagen din er det alle skal lengte etter. Du ser ned på meg for alt jeg ikke har, for jeg har vel ikke rekkehus og barnehageplass?  “Du finner det når du minst venter det, Thea. På det siste stedet du leter”.

Når du minst venter det. Jeg har smakt på disse ordene, sene kvelder i Torggata, på nachspiel på Frogner, med isoporen eller gipsplaten eller det tomme, men hele, det jeg hadde den gangen. Og jeg blir forbanna. Sint.

Må livet være en klisjé? Må vi farge verden i pene ord og instagrambilder om evigheten og lykken? Må lykken være firkanten, boksen vi stenger oss inn i, hver vår boks, så vi slipper å se hverandre eller oss selv i øya? Må din lykke være min drøm?

Jeg vil ha alt. Jeg leter etter magien. Enhjørningen. En verden der jeg er tilstede, hver dag, der jeg ler, hver dag, der jeg ser andre, ikke meg selv, der det mislykkede er standarden for hva som er riktig, der det stygge er vakkert, der barn leker i sølepytter og plukker asfaltroser, der de sene kveldene blir tidligere morgener med nakenbad. Der Mannen med stor M ramler inn med kebab i hånda og bordtennisracketer i baklomma. Mitt bakvendtland. I Oslos bakgater.

Life of Oslo By Life of Oslo, 10. juli 2015 Oslo er min lekeplass. Tiden er nå og aldri. Livet er fylt av whiskey-rus, sommerfugler og lukten av asfalt. Jeg danser på fortauet, ned Markveien, opp Ullevålsveien. Bli med meg. Dans med meg. I mitt Oslo.
- Om -
Bare en Oslo-blogg.
Et lite innblikk i livet til en singel kvinne i verdens minste storby. Innimellom deler jeg tips til steder du bør besøke, andre ganger deler jeg mine innerste tanker. Thea heter jeg. 31 år gammel. Later som at jeg har dybde, mens jeg stort sett skummer fløten. Elsker musikk, kaffe og å synge høyt for meg selv. En vakker dag skal jeg bli ferdig med å skrive boken som ingen får lese.
Signature
- Følg meg -
– Siste innlegg –