Regn

Det var noe med regnet, det visste hun.

Et slags tilbakeblikk kanskje, til da pappa fortsatt levde og de teltet i hagen en sommerkveld. Den trommende lyden på teltduken i det himmelen åpnet seg, og panikken som spredte seg i magen da lynet flerret gjennom himmelen – så nær, så nær. Men pappa var der, alltid, bar henne inn i seng, kysset tårene vekk, hun var trygg.

Han er her ikke nå lenger, hun er alene, selv om hun bor sammen med fire andre hun ikke helt kjenner i en by hun aldri har blitt helt vant til. Men hun prøver. Hun setter seg på tilfeldige barer hun går forbi, helt alene, og bestiller seg et snitt og en whiskey på is, det pleide pappa alltid å drikke til kveldsnyhetene så hun fører tradisjonen videre, en slurk og en grimase av gangen.

Dagene fyller hun med å vandre hvilesløst rundt i slitte sko, alltid det samme paret, uansett om det regner. Også i dag. Hun unngår sølepyttene for å beholde tærne tørre, selv om hun og pappa alltid hoppet rett i det dype vannet, han sa alltid at du må bare kaste deg i det, ting er morsommere enn det du tror.

Men det var det hun hadde gjort kvelden før, selv om hun knapt husket. Strobelys. Øl. Tequila. Skrillex. Var det Skrillex? Det gjorde ikke noe. Det ristet i kroppen. Bassen var tunge rytmer som lekte med henne. Det var lørdag. Øl. Tequila. Sitron. Øl. Samme dansen, samme sted. Det gjorde ikke noe. Hun sto alene. Danset. Smilte. Lo. Pillen lå i magen, kriblet, sugde, varmet henne opp. Hun ville ikke slutte. Skrillex. Øl. Tequila. Vann. Han holdt rundt henne. Hun smilte. Hvem var han? Klokken var tre. Hun ville ikke slutte. Han svingte henne rundt. Hun lot han. Skrillex. Øl. Tequila. Lyst.

Det var ikke gøy, hun var alene igjen og kanskje pappa hadde tatt feil, kanskje han aldri hadde rett?

Hun var alene.