Back to home
Reise

Reisebrev fra Bali

Jeg har bare vært her i åtte dager, men jeg er forelska.

Etter en litt for lang og mørk høst og vinter, har våren endelig grepet tak i både by, kropp og sjel. Jeg har gått gjennom depresjonens dal, og kommet meg ut på den andre siden. Levende. Jeg har fått meg kjæreste. Jeg har blitt singel igjen. Jeg har fått ny jobb. Og jeg har to måneder med fri å fylle før jeg begynner i den nye jobben.

Siden jeg endelig begynte å smile igjen, bestemte jeg meg for å gjøre noe jeg aldri har gjort før: reise alene. Det er kanskje klisjé å fylle tredve og reise til Sørøst-Asia for å finne meg selv, men jeg gir faen. Jeg reiser.

Billettene ble booket i hui og hast, over et glass sprudlende på Parkteatret like før påske. Stedene googlet jeg meg frem til, selv om jeg allerede hadde kjøpt to reisebøker og snakket med alle jeg kunne tenke meg hadde noen erfaringer om denne typen tur. Alt var helt tilfeldig, samtidig alt for planlagt.

10.april

Påsken er over. Det er dagen før avreise, og jeg har aldri vært så nervøs. Jeg – lille jeg – på tur alene i Sørøst-Asia i fem uker. Det går bare ikke. Å reise har aldri vært en drøm jeg har hatt, men allikevel bestemte jeg meg å bruke mine to måneder mellom jobber på å gjøre nettopp dette. Rart, skummelt og veldig spennende.

Jeg sjekket om jeg hadde både pass og reisedokumenter minst femten ganger på en time. Jeg pakket sekken, pakket den opp og pakket den igjen kanskje fem ganger. Jeg var innom Chillout Travel omtrent ti ganger på en uke. Jeg googlet pakkelister. Reiselister. Vaksinelister. Uforberedt, men altfor klar. Og veldig, veldig stressa. Null timer søvn senere, og jeg satt på flyet til Doha.

18.april

Nå har jeg vært her i åtte dager, og stresset har lagt seg. Skuldrene er senket. Det kan kanskje være fordi jeg allerede har fått tre massasjer, eller fordi jeg gjør yoga hver dag på Pelan Pelan i Canggu. Det kan kanskje være fordi en Bintang koster bare sytten kroner. Eller så er det fordi jeg endelig har blitt trygg med å være bare meg, og at jeg har møtt mange andre soloreisende. For det å reise alene – det er ikke så farlig det.

De første to dagene bodde jeg alene i en liten hytte på et resort som heter Desa Seni. Fullt av mygg, gekkoer og kakkerlakker – og vakre, indonesiske statuer. Her var jeg redd, glad og ganske trøtt etter en lang flytur. Perfekt start på denne reisen, med andre ord. Desa Seni er vakkert og avslappende og de ansatte var hyggelige og inkluderende. De andre gjestene var stort sett eldre par eller grupper med reisende. Ikke verdens beste sted å bli kjent med noen nye, men et godt sted å lande og finne fotfeste før neste stopp.

Deretter har jeg brukt en liten uke på Pelan Pelan, et surfesenter litt utenfor Canggu. Her er det mange andre som reiser alene. De fleste surfer, vi spiser lunsj sammen hver dag og reiser inn til byen i fellesskap. Noen kvelder blir vi her og spiller Idiot (eller shithead, som det så fint heter på engelsk). Absolutt et sted å anbefale som første stopp på en lengre reise, men det ligger litt usentralt til for en to ukers ferie.

Er meningen med livet 42?

Jeg kunne ønske at jeg hadde kommet til noen dype, innsiktsbringende tanker om livet generelt og meg selv spesielt, men jeg har ikke kommet så langt enda. Det eneste jeg vet er at bananpannekaker til frokost er nydelig, at varmen gir meg utslett, at mennesker er fine, åpne og inkluderende og at jeg er glad for at jeg dro i fem uker, og ikke bare i to som egentlig var det eneste jeg turte.

Det er bare tolv dager igjen av tiden min på Bali, så følger to uker i Thailand og så er det Oslo igjen. Tiden går så innmari sakte og så veldig fort og jeg er så takknemlig for at jeg fikk denne muligheten, og så uendelig stolt over at jeg faktisk var tøff nok til å dra.

Bali – jeg elsker deg.

PS: Jeg kjøpte en Kindle før avreise, og jeg tror at den lille maskinen fylt til randen av bøker er det eneste jeg ikke hadde klart meg uten så langt. Alt annet kan kjøpes. 

By Life of Oslo, 19. april 2018 Oslo er min lekeplass. Tiden er nå og aldri. Livet er fylt av whiskey-rus, sommerfugler og lukten av asfalt. Jeg danser på fortauet, ned Markveien, opp Ullevålsveien. Bli med meg. Dans med meg. I mitt Oslo.
- Om -
Bare en Oslo-blogg.
Et lite innblikk i livet til en singel kvinne i verdens minste storby. Innimellom deler jeg tips til steder du bør besøke, andre ganger deler jeg mine innerste tanker. Thea heter jeg. 31 år gammel. Later som at jeg har dybde, mens jeg stort sett skummer fløten. Elsker musikk, kaffe og å synge høyt for meg selv. En vakker dag skal jeg bli ferdig med å skrive boken som ingen får lese.
Signature
- Følg meg -
– Siste innlegg –