[februar]

For livet er vakkert..

og det er konfetti på bakken og selv om mandager skal være blå så er de ikke det, og menneskene smiler til hverandre fordi det er snart vår, og er det noe mennesker gjør om våren så er det å smile, særlig til hverandre. Bakgatene er mine og dine og våres og sola skinner innimellom selv om det mest snør og er kaldt, og jeg ser gjennom bildene mine fra i fjor, i fjor vår når knoppene sprang ut og jeg blomstret og Oslo ble grønnere og varmere og mildere og menneskene ble som de skal være, utadvendt heter det, vi ble utadvendte og medgjørlige, mildt, men det er fortsatt februar.

Jeg ser ned på bakken og jeg ser opp i lufta og pusten min blir omgjort til tåke, jeg er en tåkefyrste og jeg har aldri skjønt hvorfor det skal være så negativt, for Jonas og jeg vet at det er lov å snakke rundt noe uten å helt komme til saken som jeg gjør nå, for jeg vet ikke hva saken er annet enn at jeg er glad og det er snart vår, men fortsatt februar, og det er mildt og kaldt på en gang, livet er komplementærfargehjulet, evige kontraster og mennesker smiler til hverandre for de er nok glade inni seg de også,

selv om mandager skal være blå og Oslo har rykte på seg for å være kald og ugjestmild, men jeg føler bare varme og glede og kanskje man faktisk farger sin egen virkelighet, og hvis man møter verden med en god følelse så får man en god følelse tilbake, for Karma med stor K er ikke så dumt å tro på.