Reflektert

Livet går sin vante gang.

Det er mellom fire- og femogtyve dager siden jeg brøt mitt selvpålagte alkoholforbud. Jeg burde kanskje reflektert over hvordan det har gått og hvordan det har vært og hva som skjer med både kropp og sinn når man velger å møte byen uten promille litt tidligere enn dette, eller bare generelt, men det har jeg ikke gjort. Jeg er tilbake i min gamle rutine der jeg drikker prosecco til lunsj i helgene eller på fridagene og kveldene blir senere enn de skulle bli i utgangspunktet og sola nytes utelukkende med et glass i hånden. Jeg skulle ønske jeg kunne si at tiden med 0% har vært livsforandrende og at jeg har blitt klokere og at jeg har blitt mindre glad i øl og at jeg skal passe på fremover, men vi vet, jeg vet at jeg på ingen måte har kontroll over livet mitt og dagene tilbringes helst med slørete øyne og fårete smil og bobler i magen.

Måneden av var deilig, det var den, og jeg har trent og jeg har danset natten bort og husket minnene jeg har skapt og jeg har hatt energi og hele søndager ute og sofaen har vært forbeholdt Game of Thrones-maraton og hodepinen som vanligvis ligger som en tordensky over helgene har vært helt borte.

Men jeg er tilbake. For fullt. Jeg både elsker og hater det og jeg har lyst til å gi opp og flyte, drikke opp verden, og jeg har lyst til å slutte for godt. Vi lever i et samfunn gjennomsyret av alkoholduft og alle drikker alltid eller noen drikker litt men jeg møter de alle og det er slitsomt og fantastisk.

Sommeren er på trappene, med lovnader om parkheng og hytteturer og konserter og festivaler og lange kvelder og tidlige morgener og tilfeldige bekjentskaper, whiskeyrus og pikekyss og jeg. Jeg er tilbake.