Back to home
Små historier

Jeg trodde det var meg du sa hei til

Jeg så deg i Markveien…

.. du gikk rett forbi og du vinket til noen, jeg løftet hånden, du vet, en sånn flau salutt. Men det var ikke meg du vinket til, det var noen andre. Det var henne.

Og hun sto der i sola med den lange kåpa som så ut som at den var sydd akkurat til henne, kanskje var den faktisk det, håret danset i takt med vinden og hun var perfekt. Og jeg husket plutselig den tiden vi hadde sammen, den tiden da det var deg og det var meg og det var sprekker i veggene og hull i sokkene og hybelkaniner under senga. Men det gjorde ikke noe. Vi hadde hverandre, vi.

Denne tidlige høstmorgenen kjente jeg et stikk i magen, et sug, en lengsel etter noe som aldri har skjedd, en hverdag som aldri blir min. Og dere skal kjøpe dere en kaffe på en travel, liten sjappe og dere skal se hverandre dypt i øynene og dere trenger ikke å si noe, for stillheten har sin sjarm den også. Kanskje holder dere hverandre i hånda, sånn som de gjør i romantiske filmer og hun forteller om den teksten hun sendte inn et sted og alt hun gjør er liksom timet, en symfoni, det finnes ingen feil og hun ler på akkurat de riktige stedene og hun sier akkurat de riktige tingene og øynene dine bare stråler.

Du er lykkelig.

Hvorfor jeg aldri fikk det til er for meg et mysterium. Eller kanskje det var like greit, jeg kommer nok aldri til å få det til heller. For jeg snøfter når jeg ler og jeg drikker meg som regel alt for full og sier ting jeg aldri angrer på, men som får meg til å krype sammen, jeg snubler i fortauskanter og håret mitt er alltid bustete. Jeg søler kaffe på buksa, men bare når den er hvit, og innimellom sier jeg alltid så mye rart. Jeg kommer nok aldri til å bli perfekt, det er en uetablert sannhet det. Jeg har inngått enighet med meg selv. Ikke at det gjør noe. Selv om jeg en gang trodde at det var nok (at jeg var nok) har livet vist meg noe annet, men det er på en måte helt greit. Jeg har innfunnet meg med det.

Allikevel kunne jeg innimellom ønske at jeg kunne sitte på en travel, liten sjappe og holde deg i hånda og le litt sånn søtt og kanskje til og med gjøre deg lykkelig.

Life of Oslo By Life of Oslo, 7. september 2016 Oslo er min lekeplass. Tiden er nå og aldri. Livet er fylt av whiskey-rus, sommerfugler og lukten av asfalt. Jeg danser på fortauet, ned Markveien, opp Ullevålsveien. Bli med meg. Dans med meg. I mitt Oslo.
  • 12
12 Comments

Comments are closed.

- Om -
Bare en Oslo-blogg.
Et lite innblikk i livet til en singel kvinne i verdens minste storby. Innimellom deler jeg tips til steder du bør besøke, andre ganger deler jeg mine innerste tanker. Thea heter jeg. 31 år gammel. Later som at jeg har dybde, mens jeg stort sett skummer fløten. Elsker musikk, kaffe og å synge høyt for meg selv. En vakker dag skal jeg bli ferdig med å skrive boken som ingen får lese.
Signature
- Følg meg -
– Siste innlegg –