Back to home
Inspirasjon

Motivasjon

Pause. Sommer. Vin. Liv.

Å skrive er ensomhet. Ensomhet er å skrive. Marguerite Duras sa det først, men jeg er enig. Motivasjonen oppstår fra det grå, det kjedelige, kveldene alene, smerte og glede. Iboende ensomhet, selskapet deles kun med ordene, jeg er alltid alene. Sølveplet er min eneste følgesvenn, hvis det kan kalles vennskap, den innforståtte, uutalte enigheten som deles med et glass rødt og et tastatur.

Sommeren er ikke ensom. Så når venner og livet og Oslo og ferie har stått i gangen og ventet, trippet, banket på for å leke, har jeg åpnet. Gang på gang.

Jeg har besøkt Sørenga. Ofte. En fast gjeng, en ny gjeng, søsken og familie. I regn og sol. Truffet gamle venner på Territoriet, på Angst, Internasjonalen, Jaeger, Kulturhuset, shitt til og med på Frogner, danset kvelden gjennom, morgener forbi, snakket med ansikter jeg ikke kan plassere men har verden til felles med, drukket whiskey og røyket mentholsigaretter, spist burgere og kebab til lunsj, til frokost, til nattmat, rullet inn klokken halv fire en tirsdag kveld med nye bekjentskaper og en hundrelapp i lomma. Fest.

Kultur på Astrup Fearnley, på festivaler, Fjordfest, Øyafestivalen, konserter og bass i mellomgulvet. Øl og vin. Familie og venner. Det har vært sene kvelder og tidlige morgener, virkelighet og drømmer og frihet og hverdag, alt surret seg sammen og jeg glemte. Livet banket på, LIVET!!! og jeg åpnet. Hver dag. HVER DAG. Verden har vært en virkelighet og en drøm, jeg er Jim Carrey, jeg sier aldri nei.

Virkelighet. Drøm. Kun avbrutt av stillheten og dårlig samvittighet.

Stillhet.

Dårlig samvittighet.

I alle fall her.

I mitt lille hjørne av det store internettet.

En middelmådig unnskyldning for mitt fravær, kanskje? Livet skjedde, og skrivingen sto på vent. Men nå er det motivasjonen som tripper utenfor, og jeg skal prøve. Jeg skal skrive. Hverdagen ruller tilbake, jeg er tilbake, de nærmeste må vente, for jeg skal skrive. Et innlegg av gangen. Sommeren er over, regnet trommer og jeg er tilbake.

Jeg håper du ikke har glemt meg.

At du vil fortsette å lese.

Kanskje begynne, for første gang.

For jeg er tilbake.

Angst

Life of Oslo By Life of Oslo, 26. august 2015 Oslo er min lekeplass. Tiden er nå og aldri. Livet er fylt av whiskey-rus, sommerfugler og lukten av asfalt. Jeg danser på fortauet, ned Markveien, opp Ullevålsveien. Bli med meg. Dans med meg. I mitt Oslo.
  • 2
2 Comments
  • Terese
    27. august 2015

    Og du er tilbake med et BANG! Alltid en fryd å lese. Jeg er forelsket I verden din.

Comments are closed.

- Om -
Bare en Oslo-blogg.
Et lite innblikk i livet til en singel kvinne i verdens minste storby. Innimellom deler jeg tips til steder du bør besøke, andre ganger deler jeg mine innerste tanker. Thea heter jeg. 31 år gammel. Later som at jeg har dybde, mens jeg stort sett skummer fløten. Elsker musikk, kaffe og å synge høyt for meg selv. En vakker dag skal jeg bli ferdig med å skrive boken som ingen får lese.
Signature
- Følg meg -
– Siste innlegg –