Back to home
Inspirasjon

Om sol, smil og Sørenga

Oslo er vakrest fra sjøsiden.

Stille. Byen har gått inn i en kvalt dvale, en fåmælt harmoni. Det er juli, og innflytterne har tatt tog og buss og fly og bil tilbake til de andre byene som jo er fine å se på, men ikke helt som det skal være. Resten har reist på ferie – Syden og det store utland, vi flokker som trekkfugler og halvbleike briter, plastrer oss inntil sola, klistrer på oss SPF 15 og plastmadrasser i vannet.

Men hjemme. Her. I byen min. Finnes det et sted som alle besøker, som alle har besøkt, der du plutselig ser hvor fin Oslo kan være, og der du skjønner hvor alle befinner seg. Der jeg bruker all min ledige tid, mellom jobb og regninger og tredemøller og eposter og handleposer.

Sørenga.

Vi var der, to venninner og en flaske rosé, ikke på deling, men til hver. Onsdagen som aldri eksisterte. Sommeren uten hverandre hadde vært lang, samtalen var en sang, en dans, en tango, eller var det salsa, som endte med latter i ethvert tilfelle. Vi flørtet oss gjennom onsdagsnatten, arm i arm, hjerte i hjerte, onsdagen forsvant, men vi var der.

Den skjøre søndagen. Langhelg på hyttetur med venninnegjengen. Bussturen hjem. Varmen som slo meg når jeg møtte byen på Bussterminalen på Grønland. Han som sto der. Solnedgangen i vannkanten, bikinien med frynser som ikke var så praktisk som de trettini kronene prislappen fortalte meg. Atter en gang prat, og vitser og latter. Alltid latter.

Promillenivået var høyt. Lørdagsfjas og nattbad. Bar-til-bar med vennegjengen, vi mistet noen på veien, det gjør vi alltid. Evergreen. Internasjonalen. Angst. Jaeger. Sawol. Høye sko på knust glass. Vi tok dem av med et glis, de bare føttene klasket i asfalten, fire stykker, to gutter, to jenter, men ingen hjerter mellom oss. Klokken var fire, eller var den mer, vi husker ikke, vi ser ikke, for klokka er hele livet og vi er varme. Klærne forsvinner, vi ble enige på forhånd, det blir ikke det samme hvis vi ikke er nakne. Vi ler, som vi ler, vi plasker, tar vare på hverandre. Går hver til vårt, alene men ikke glemt, vi har minnet i baklomma og latteren på ermet.

Alltid latter. Alltid Sørenga. Med Oslo som bakteppe.

IMG_0060.JPG

Life of Oslo By Life of Oslo, 6. juli 2015 Oslo er min lekeplass. Tiden er nå og aldri. Livet er fylt av whiskey-rus, sommerfugler og lukten av asfalt. Jeg danser på fortauet, ned Markveien, opp Ullevålsveien. Bli med meg. Dans med meg. I mitt Oslo.
- Om -
Bare en Oslo-blogg.
Et lite innblikk i livet til en singel kvinne i verdens minste storby. Innimellom deler jeg tips til steder du bør besøke, andre ganger deler jeg mine innerste tanker. Thea heter jeg. 31 år gammel. Later som at jeg har dybde, mens jeg stort sett skummer fløten. Elsker musikk, kaffe og å synge høyt for meg selv. En vakker dag skal jeg bli ferdig med å skrive boken som ingen får lese.
Signature
- Følg meg -
– Siste innlegg –