Sist vi snakket var for tre dager siden, jeg sendte en sint melding for å få en reaksjon og sa til meg selv at det fortjente du visst, det fortjente du visst siden du ikke elsket meg. Ikke nå. Ikke i går. Ikke lenger. Ikke tro at det hjalp noe særlig, for jeg tenker på deg hele tiden selv om vi begge visste at dette ikke hadde noe for seg.
Tirsdag kveld var jeg på First Aid Kit i Oslo Spektrum, og gjenoppdaget kjærligheten min til de to dyktige søstrene fra Sverige. Nå er det onsdag i Oslo, solskinn på trikken og jeg har en ny favorittlåt på øret. Hør, syng, nyt!
Jeg har tråkket gjennom disse gatene i syv år, opp og ned frem og tilbake, men de er ikke mine lenger. De er dine. I et lite sekund av livet var de våre (jeg lo husker jeg, for første gang på ekte), men nå er de dine, og jeg kunne ønske jeg bare kunne gjemme meg i et hjørne, i en krok av verden og late som at tiden leger alle sår men jeg sier ikke at jeg elsker alle og enhver. Det sa jeg bare til deg.
Som vanlig scannet jeg rommet for alle fluktmuligheter, vinduer, dører, sprekker i veggen. Det er liksom det jeg gjør. Jeg vil bare rømme, bort, vekk, løpe sekstimeter fra alle situasjoner som vekker den minste, lille assosiasjon om kjærlighet. Men vi hadde denne kvelden, denne natta, og tiden sto stille.
2018 er nesten alt for godt i gang, og jeg har danset gjennom natten mer enn én gang på de korte ukene vi kaller det nye året. Når livet ikke går akkurat som det skal, er musikk noe av det viktigste virkemiddelet mitt for å komme meg i gang igjen. Derfor har jeg satt sammen en spilleliste med mine (rolige) favoritter, som kontinuerlig oppdateres når jeg ramler over en ny musikalsk perle.
Jeg er ingen dikter, jeg er ingen poet, men innimellom dukker det opp tanker som bare må skrives ned, gjerne etter et glass rødvin en liten onsdag på Roleur.
Jeg har ikke kjent en eneste følelse på et helt, halvt år, og nå vil ikke hjertet mitt ti stille. “Hysj” hvisker hodet, men hjertet mitt følger ikke med, der det dundrer og flakser avgårde, ut av bryst, ut av sinn.
Det har tatt meg lang, lang tid å innse at jeg ikke kan fikse dette selv. Ingen kan fikse dette selv. Lappen “depresjon” er alt for omfattende til å bare ta seg selv sammen og finne ut av det. Til og med legen min er enig i det. Derfor har jeg ikke hatt ord. Derfor har jeg hengt meg opp i en sang som hele verden har hørt førti tusen ganger allerede. Rett og slett fordi den sier det som skjer i magen min for meg. 1-800-273-8255 <3
Den kaldevintersolen danser i vinduene til Oslo Plaza, jeg stanser og tenker at hvis jeg hadde vært en mini-Obstfelder så hadde jeg helt sikkert klart å skrive noe magisk eller forfatterlig om akkurat dette øyeblikket, sekundet. Men siden jeg bare er meg, lille meg, nøyer jeg meg med en liten notis i dagboka om at dette øyeblikket er verdt å ta vare på til tristere tider.
Gode drinker har blitt et alfa omega for en som meg, som lider både av FOMO og lakenskrekk. Her følger mine 5 favoritter blant barer som ikke bare har gode drinker, men en nydelig atmosfære.
“Å ja” sa jeg mens jeg tørket vekk sæden hans fra låret. “Vi kan bare være venner”.
Fem år med denne lille, rare bloggen og jeg har ikke introdusert meg ordentlig. Det er vel ikke for sent?
Tiltaksløs sveiper jeg Tinder, de samme mennene, de samme bildene, den samme, motløse følelsen. Desperat sender jeg meldinger til de som gir meg det minste hint om noe som helst, det trenger ikke være mer enn et smil, intenst, og jeg hører aldri noe mer.
Oslo, denne lille, store byen som har krympet til den ikke passer lenger. Dette er ord jeg har skrevet for ikke så lenge siden, og tenkt kanskje alt for lenge. Kjærligheten jeg har til byen min har ikke forsvunnet, men den har blitt hverdagslig, sokker på gulvet, støv i vinduskarmen, smuler i sengetøyet og jeg har vært klar til å slå opp en god stund nå.
Alle sier at mandager er den verste dagen, men stemmer det egentlig?